Bli med på en runde blackjack
Minsteinnsatsen rundt blackjackbordet er på 10 euro. Det er med en viss skepsis jeg kjøper en håndfull sjetonger. Jeg lover meg selv at det blir bare én innveksling.
Vi er seks personer rundt bordet; hver enkelt spiller mot dealeren, en pertentlig herre i skreddersydd dress og med firkantede briller. Nytt kort eller stå? Jeg har det lite gunstige tallet 14, og gjør en kjapp vurdering. Det har vært en stor andel høye kort siste tiden. Sannsynligheten for et lavt tallkort er overveiende, og jeg nikker nervøst «oui, carte»
Dealeren legger en 6’er på den grønne filtduken foran meg – 20. Det bruser i blodet. Mannen til venstre for meg – en italiener i svart dress – nikker også for nytt kort – tilsynelatende uinteressert. Også han har satset to sjetonger, men to gule, pålydende 100-euro hver.
Foran ham ruver en bunke med ytterligere 100-sjetonger. Dealeren legger sine kort, og åpner sterkt med en konge, som tilsvarer 10 og får deretter en 9’er. Nitten! Han må stå på det, reglene i Monte Carlo sier at dealer må stå på alt fra 17 og oppover, til gjengjeld vinner han dersom han har likt som den han spiller mot.
Taper og taper
Jeg nikker fornøyd i det to 5-sjetonger blir tillagt den beskjedne sjetongbunken foran meg. Min italienske sidekamerat fikk høyere tall enn 21, han sprekker og må ut med begge 100-sjetongene han satset. Han smiler likeglad, og slenger på to til for nytt spill.
Nybegynnerflaksen min har på ingen måte lang levetid. De neste omgangene taper jeg fortløpende, til tross for avmålt og sobert spill. 500 kroner går fortere enn du får sagt «bancorotto» i Monte Carlo. Det er svært fristende å bli sittende lengre, og jeg må mobilisere alt jeg har av disiplin for å rive meg løs.
Italieneren kikker uinteressert på meg i det jeg forlater plassen min. Med rette skritt jeg trasker mot utgangen. Bak meg hører det klirre i sjetonger, og rislingen fra utbetalingen i en enarmet banditt i det fjerne. Men jeg ser meg ikke tilbake.
