Licensed to play

Super Nudge 6000 hos MrGreen er en av de vanligste reklamene på tv om dagen.

Endelig. Tiden var inne. Det var bare å rykke ut mot det aller helligste – spillekasinoet på SAS-hotellet.

Jeg var klar. Vasket, nydresset og med kredittkortet i dresslommen. Jeg hadde vekslet til meg noen hundrelapper som skulle formeres i løpet av kvelden. Det var planen, og planer skal man som kjent helst holde seg til. Et siste blikk i speilet, og alt syntes å ligge til rette for kveldens store begivenhet. Casino Copenhagen. Vakre kvinner, penger og atmosfære. James Bond, alias agent 007 med license to kill, ville sannsynligvis fortone seg som rene speidergutten.

Inn i foajeen. Opplyst. Folk som haster forbi. Fra og til baren. Kvinner som stirrer i speilene langs veggen.

Retter på jakker, skjørt og make-up. Like ved inngangen står en kvinne i svart pels og jobber med rynkene. Like bak kommer en smokingkledd herre, rundt de 65. Gråstripet langs kantene. Han hjelper henne med å få av seg pelsen. Aha. Slik er kasino- verdenen, og slike folk reiser jorden rundt og spiller bort millioner. Uten at de merker det. De har nok.

Jeg minnes mitt første besøk i Las Vegas for mange år siden. Som student og omreisende fant, trappet jeg opp i ett av Vegas mange og kjente kasinoer. Jeg hadde planer om å doble reisekassen, men kom aldri lenger enn til døren. “Sorry man. You are not allowed in here”. Sa dørvakten, og så litt sørgmodig på antrekket.

– Amerikanske imperialister, tenkte jeg og tok av PLO-skjerfet og gikk.

Dette var oppreisningens time. Gjennom en terapeutisk behandling ved spillebordene skulle jeg kvitte meg med Vegas-komplekset, slik jeg gjorde med PLO-skjerfet.
Kvinnen i pels gled inn like før meg. Nå var hun uten, men avdekket derimot en vakker sølvglinsende kjole. Jeg fulgte etter.
Det myke teppet ga etter for mine nypussete boots.

Ingen jeans Jeg skrittet inn i det aller helligste. Baren til høyre, spillebordene i rekke og rad til venstre. Amerikansk rulett, fransk rulett, blackjack og baccara. Banken i hjørnet helt til venstre. Og mange spillere rundt de forskjellige bordene.

Interiøret var James Bond, det var derimot ikke klientelet, med unntak av kvinnen i pelsen og hennes gråstripete kavaler. Danskebåten, tenkte jeg og tømte pilsen. Hvor var alle smokingkledde herrer med de vakre, langbente kvinnene som spent fulgte kulens flukt rundt hjulskålen? Sigarene, champagnen. Atmosfæren?

– Du må 20 år tilbake i tiden for å finne kasinoer for det lille sjiktet av rikfolk, sier kasino-direktør James Forbes. – Kasinoene er blitt allemannseie. Du kan komme, spille for 50-100 kroner, ta en drink og så gå hjem. Ingen flirer av deg.

Det var forklaringen. Kasinoet var blitt proletarisert og demokratisert. Mitt gamle PLO-skjerf hadde vunnet innpass blant dagens spillere.

– Jeans er eneste plagget vi forbyr, sa Forbes, og ønsket meg lykke til.
Systematikere En flittig noterende herremann sto klemt helt opptil veggen, og studerte tavlene til hvert bord hvor vinnernumrene kom opp. Han minte meg om matematikklæreren på gymnaset – salige lektor Kristiansen.
Jeg stilte meg et par meter fra. Han hadde et stort skjema hvor hvert tall var nedskrevet. Her krysset han av, og forsøkte å finne et slags spillemønster. Når han nikket med hodet var han fornøyd, og plasserte så enkelte sjetonger på bordet. Han vant aldri, men fortsatte å notere.
Spillegal. Ethvert pengespill fostrer systematikere som tror på logikkens og systemenes overlegenhet, og fnyser av spontanitetens innfall. Direktøren kunne fortelle meg at spillegale personer kan la seg registrere i kasinoet.

– Hvis det for eksempel kommer en person og ber om at vi ikke må slippe ham inn, gjør vi det. Men det holder ikke om for eksempel kona ringer og ber oss stanse mannen på vei inn i kasinoet. Vi har ikke lov til å svarteliste personer.

Litt menneskelighet finnes det altså i gamblingens verden.

Play Please Jeg trengte meg frem til ett av bordene hvor det ble spilt amerikansk rulett. Det er et mindre bord, og dermed mer oversiktlig for nybegynnere. Jeg studerte spillerne, den kvinnelige croupieren med det internasjonale navnet Lill, og innsatsen. Rundt bordet satt tre herrer og en yngre kvinne.
Tiden var inne, og slipset var falt. Jeg satte meg ved siden av kvinnen og vekslet inn sjetonger for 500
kroner. Mine var rosa, og hver spiller fikk sin egen farge.

– Place your bets please, sa croupieren. Dermed ble det aktivitet rundt bordet. Jeg gikk for 23, 7 og 13.
Croupieren knipset kulen i flukt langs hjulskålen.

Mens kulen fløy rundt og rundt, plasserte spillerne sjetongene på ulike numre. En satset 2000 kroner på 17, mens en annen garderte seg ved å spre sjetongene rundt på bordet. – No more bets please, sa croupieren og lukket dermed for runden. Samtlige øyne var rettet mot kulen som stadig tapte fart. Det hele hadde tatt rundt 20
sekunder, og kulen falt på plass på nummer 2. Kvinnen ved min side hadde vunnet. Hun hadde satset 200
kroner, som hun nå kunne multiplisere med 35, fordi hun hadde satset på ett nummer.

Jeg hadde tapt mine første hundrelapper, men satt enda med noen sjetonger tilbake. Det får bære eller briste, tenkte jeg såpass høyt at medspillerne så på meg.

Jeg satset alt på nummer 12.
20 sekunder senere gikk jeg slukøret fra bordet og bort i baren. No more bets.