Et tilfeldig slag poker

Petter Northug skal delta i poker-VM i Las Vegas for tredje gang. Her fra debuten i 2010.

Det viktige i norsk idrett foregår ikke i Las Vegas.

NÅR PETTER NORTHUG i løpet av et par vintere har knust de flest tradisjonelle familiebildene av norske skiikoner, gjelder det å se desto nøyere på hva han representerer før vi prøver å sette sammen bitene av det som en gang var en typisk nasjonal idrettshelt.

For Petter er bare typisk seg selv.

Sånn er det noe befriende ujålete ved ham labbende inn til pokerbordet i det ellers spjåkete Sporting Casino i Monaco iført harry sponsorskjorte fra Vi Menn, utdaterte piratbukser og åpne sandaler med hvite trøndersokker.

Ikke mye bevisst imagebygging over Norges desidert største idrettsutøver akkurat der, og det er greit nok.

En troverdig norsk langrennsløper ved pokerbordet i Monaco. Det i seg selv er en prestasjon som viser hvor annerledes Petter Northug er sine forgjengere i sporet.

OG DET SKAL norsk idrett la ham være.

Når generalsekretær Inge Andersen i Norges Idrettsforbund ber Petter droppe pokerspillet som forbilde for barn og voksne, er det et slag i lufta for et ellers godt formål. Spilleavhengighet er alvorlig nok, men som i all avhengighetsdiskusjon blir avstanden fort for drøy mellom moralske oppfordringer og det man ønsker å forandre.

Det er da det er lett å bomme på Petter Northugs påvirkningskraft.

Norske idrettsledere har gjort det før. Sist skisesong ble innledet ved at idrettspresident Tove Paule ba ham la være å drikke Red Bull fordi hun ikke likte energidrikk og avsluttet med at Petter sist helg satte seg ned underveis i Skarverennet og skålte i den samme drikken.

Da hadde han akkurat fått klarsignal fra Det internasjonale Skiforbundet at han og alle andre utøvere fikk drikke hva de ville i forbindelse med renn.

Å være smakspoliti er også en vrien juridisk øvelse.

MEN MEST er det vanskelig rent etisk. Hvilke ekstra utenomsportslige holdninger skal man forlange hos en idrettshelt?

Når Petter hygger seg med å spille kort på fritida, er det hans naturlige rett. Skjer det gjennom sponsorbetalte turneringer, er det egentlig bare et spørsmål om rettigheter i forhold til jobben som konkurranseløper for Norges Skiforbund.

Der er det meste rent kommersielt i løpet av vinteren blitt lagt til rette for å tilfredsstille nettopp Petter Northug. Det er lett å bli nesegrus i forhold til den mest spennende utøveren norsk idrett har hatt på flere tiår, men foreløpig virker det som om Northug bare har fått det han markedsmessig fortjener.

Den virkelige utfordringen er at unngå å bli nesegrus i forhold til seg selv og sin egen framgang.

DET ER der de offentlige moralske oppfordringene ikke strekker til. I beste fall blir Petter som de fleste av oss utfordret av folk som er nær.

Det kan være nødvendig når han ikke klarer å ta et nederlag i sporet like lekent som en seier, eller når han i komplett ungdommelig idioti tøffer seg på taket til en sponsorbil i altfor stor fart. De beste kravene til en toppidrettsutøver, er som regel kravene som gjelder oss alle.

Derfor skal Petter Northug få spille pokeren sin videre i fred. For norsk idrett er det mye viktigere at han fortsatt er en skvær kamerat på landslagssamlingene og raus mot alle som har hjulpet ham til posisjonen som landets desidert største sportsnavn.

Det som skjer ved pokerbordet i Las Vegas til sommeren er uansett bare glitter.